Logo

Livet på landsbygda

Det er stor forskjell på livet i byen sammenliknet med livet på landsbygda i Moldova. I byene er det mulig å få seg arbeid, og dermed penger til det viktigste. På landsbygda derimot er det kummerlige levekår. Det er mangel på arbeidsplasser, og vanskelig å få endene til å møtes. Noen familier må få hjelp av naboer, venner og familie for å få mat på bordet hver dag.

På vår siste Moldovatur får vi komme på besøk til familien Catan. De bor i landsbyen Holosnita. De er fattige på gods og gull, men de er rike på antall barn.

Vi ankommer småbruket til familien Catan. Eiendommen er inngjerdet, og på innsiden står en liten hund og varsler vår ankomst. Den gir tydelig beskjed om at vi burde forholde oss i ro på utsiden, og vi adlyder. Det tar imidlertid ikke lange stunden før fruen i huset, Serafima, kommer i døren med en baby på armen. Hunden får streng beskjed om å holde fred. Porten blir åpnet på vidt gap, og vi blir ønsket varmt velkommen.

En smilende småbarnsmor tar i mot oss, og vi lurer på hvordan familien har det i hverdagen. Vi spør Serafima om hun har jobb, og hun bekrefter tilbake, at ja, det har hun. Hun er tydelig stolt. Vi vil gjerne vite hva hun jobber med, og Serafima svarer: "Jeg har 5 barn". Minstejenta på armen er bare 4 måneder, i dørsprekken skimter vi 3 nysjerrige smågutter, og nr 5 i søskenflokken er på skolen.

Å ta seg av 5 småbarn er en fulltidsjobb. Det forstår vi godt, men det gir ingen inntekt til familien. Mannen i huset har en strøjobb hos kommunen, og det gir noen sårt trengende kroner inn til husholdningsbudsjettet. En fulltidsjobb ville gitt ca 2-3 tusen norske kroner i lønn. En strøjobb gir betydelig mindre. Vi får også opplyst at det er 3 besteforeldre på gården, og de får en liten pensjon som gjør at storfamilien har noen ekstra midler til mat og drikke. Pensjonen i Moldova tilsvarer ca 1000 norske kroner i måneden.

Vi blir tatt med inn i huset for å hilse på de eldste i familien. I et soverom ligger mor til Serafima. Hun brakk foten for 2 måneder siden, og er fremdeles sengeliggende. I et annet rom ligger svigermor og svigerfar. Svigermoren har vært sengeliggende i flere år, og er pleietrengende. Svigerfar er blind, og trenger også hjelp. Ingen av besteforeldrene er i stand til å hjelpe til på gården. De er selv avhengig av hjelp. Serafima har 5 barn og 3 pleietrengende foreldre å ta seg av. Hun er stolt av jobben sin.


I bakgården står et par skur. I det ene er det en flokk med høner, og i det andre en drektig ku. Kua holder familien med melk, og nå skal hun tilføre familien økte matressurser i form av flere bidragsytere i fjøset. Hønene gir familien egg, og i tillegg er bestanden såpas stor at det blir noen egg til overs som kan selges på markedet. Hønene og kua fores med blant annet maiskolber. Hele bakgården er full av maisplanter om sommeren. Det gir mat til både mennesker og dyr. I tillegg dyrkes det i bakgården også andre grønnsaker og frukt til eget bruk.

Tiden kan skrus 100 år tilbake i tid. Slik lever familien Catan. Vann hentes i bøtter i brønnen. Vann til matlaging, vann til drikke, vann til avlinger og vann til husdyra. Jordbruksarbeid gjøres for hånd. Ingen traktor, ingen jordfreser, ingen jordbruksmaskiner, og heller ingen hest. Det kan bli utfordrende om helsen ikke er bra. Ikke alle har det. Rå muskelkraft og god helse er nøkkelen til at mat kommer på bordet.

Det er et puslespill å få pengene til å rekke til slik at familien har nok mat. Familien har ikke råd til å kjøpe brød. Det baker Serafima selv. Brød er noe av det billigste man kan spise, og det går mye brød hos familien Catan. Serafima kjøper inn mel i store sekker. Det er billigere enn å kjøpe i smått. Når det er 10 munner å mette i familien, så går det 1 sekk i uka. Vi ser et par nybakt brød stå til avkjøling. De er ikke EU-standard. To enorme brød som dekker dagsbehovet til hele storfamilien. Serafima baker megabrød hver dag.

En skulle tro at å leve under så vanskelige kår slik familien Catan gjør, fører til depresjoner, håpløshet og likegyldighet. I løpet av vår snarvisitt ser vi det stikk motsatte. En tydelig stolt Serafima som tar seg av familien sin. En ungeflokk som finner på barnestreker, lek og ablegøyer tross mangel på leker. En familie som håper og tror på en bedre framtid.

Det er slike levekår, som Catan-familien og flere med dem, lever under, som er en av grunnene til at Hjelp Moldova holder fram med å hjelpe vanskeligstilte i Moldova. I tiden framover konsentrerer organisasjonen seg om livet på landsbygda. Vi ønsker å bidra til bedre levekår, og en bedre hverdag for liten og stor. Hjelp Moldova har som familien Catan, også troen på at alle i Moldova skal få det bedre i framtiden.

Vi håper også du har troen på at Europas fattigste land skal få bedre levekår i framtiden. Ta gjerne kontakt med en i styret om du ønsker å bidra sammen med oss. Moldova trenger vår hjelp.